Brød

Bilde: Boks med skipskjeks oppbevart av Julian Wettavik som arbeidet som kokk frem til 1952. Kilde: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum 

«Kan De overlate oss noe brød?»

Opplevelser av kosthold, matstell og brødets betydning om bord på seilskuter rundt sekelskiftet 1900.

På sin første reise som skipper 1907 møtte G. Selmer Lindeberg en tysk fullrigger som hadde heist to signalflagg. Den 23 år gamle Lindeberg ba styrmannen holde jevn kurs med fartøyet mens han sjekket signalboken for å se hva tyskerne ville. De to flaggene betød: «Kan De overlate oss noe brød?» Tyskerne hadde vært 88 døgn til sjøs og trengte fornødenheter. Lindeberg inviterte hele mannskapet om bord, men den tyske kapteinen nektet. Han gikk om bord alene, spiste en god frokost og fikk «en sekk mel, noen sekker hardt norsk brød, hermetikk, sukker og tobakk til karene». Lindeberg forstod aldri hvorfor den tyske kapteinen ikke lot hele mannskapet besøke skipet, men fikk kvittering for varene og seilte videre under hurrarop.

Kosthold til sjøs.

Brød har lenge vært det grunnleggende næringsmiddelet i vår verdensdel, eller «basis alimentorum» som Carl von Linné kalte det. For seilskutene var det en utfordring å finne matvarer som var egnet for lange seilaser. Fukt og dårlige lagringsforhold, lite ferskvann, manglende kunnskap og økonomi førte til et varierende, ofte tarvelig, kosthold på seilskutene. Tørket brød med forskjellige kallenavn – beskøyter, knall, skipskjeks, skonrok etc. var en sentral del av den tradisjonelle skipskosten. I reguleringer fra det norske sjøforsvaret i 1894 dekket brødet sammen med smør og sukker en stor del av mannskapets kaloribehov.

Mengden brød i sjøfolks kost økte markant på begynnelsen av 1700-tallet, mens byggryn og erter var vanligere før. For sjøfolk var maten svært betydelig for mellommenneskelige relasjoner, for atmosfæren i byssa og for verdier og opplevelser til sjøs. Tørket brød var ofte den eneste matvaren på seilskutene som ikke var rasjonert.

Vårt daglige brød

Hvordan menneskene opplevde maten til sjøs vet vi fra eldre sjøfolks fortellinger samlet av museer og i bøker om hverdagslivet. Eksemplene her er fra Svein Molaugs samling og intervjuer fra 1960-tallet. Det var ofte vanskelige og farlige forhold på skutene, men minnene om maten var sjelden negative. I noen av fortellingene ble brødet redderen i nøden. Karl Olsen fra Langesund fortalte om sin opplevelse av maten da han gikk til sjøs i 1894, 14 år gammel:

"Det var ikke rare greiene, det var erter, kjøtt og flesk, stokkfisk og knall. Vi hadde ikke noe mykt brød. Knallen var god. Så hadde vi kaffe. Vi kunne ikke klage på kosten etter de forholdene vi hadde den gangen. Det var ikke så flott som vi har det nå. Vi hadde ikke bord, satt på kistene og spiste, men når det slingra, måtte vi sitte på dørken."

For Olsen var kostholdet bedre til sjøs enn på land. Det var ikke spisebord i ruffen, så de var nødt til å spise på gulvet (dørken) når det var sjøgang, men til sjøs var det i hvert fall mat og kaffe å få som en del av hyren. På større skuter var det ofte en kokk med i besetningen på slutten av 1800-tallet, og Olsen spilte «tørn» sammen med kokken. Når Olsen hadde frivakt var han nødt til å koke mat, og vice versa var det for kokken.

Forskjellen mellom mykt brød og knall nevntes også av Hans Landstad fra Eidsvoll, som gjorde en lengre reise til Sør-Amerika på 1890-tallet – «Vi hadde bare knall med mark i om bord, ikke brød, men stuerten bakte brød til skipperen.» – etter en lang reise var knallen bedervet og stuerten forskjellsbehandlet mannskapet og skipperen. Stuertens motiv var hans tidligere ønske om å bli hos en pike i Florida over natten, noe mannskapet hadde forhindret. «La meg være igjen her, så skal dere alle få brødskorpene som er igjen når skipperen har spist» hadde stuerten sagt. Mannskapet hadde bedt ham tenkte på sin kjæreste i Stavanger og fått ham med seg til båten igjen.

Landstads fortelling om stuerten og brødet har en tydelig moralsk bunn. Etter hendelsen i Florida brukte altså stuerten sin kontroll over maten for å straffe mannskapet. Det var langt fra alle skuter som hadde stuerter eller kokker som bakte ferskt brød.

Industrialisering av kjeksproduksjon på slutten av 1800-tallet gjorde at sjøfolkets brød kunne bli byttet ut med kjeks. En av sjømennene husket senere i livet denne forandringen i kosthold fra de første årene han seilte – «Det norske brødet var godt. Men så begynte de å kjøpe kjeks [...] Den var så tørr»

Yngstemann og kokk

På mindre skuter kunne de yngste få ansvar for maten. Nils Sørensen fra Surtebogen i Bamble begynte å seile ved kysten som 13-åring i 1897. Det var bare han og skipperen på skuten og han husket: «Larsen [skipperen] brukte rå egg til å ha i kaffen, det har jeg aldri vært med på verken før eller siden. Vi stekte gjerne noe flesk og hadde til brødet og kaffen, ellers så var det ikke så rare kosten den gangen.» Egg var sjelden kost for sjøfolk på lengre reiser men ute ved kysten ble det servert både ferske egg og ferskt brød. To år senere tok Sørensen hyre på en større skute og fikk bare knall i stedet for brød.

"Jeg måtte ut klokka fire om morran for å gjøre reint i ruffen. Så måtte jeg bære inn maten og sette den på dørken, vi hadde ikke bord i ruffen. Når det var morran, var det ikke annet enn kaffe og knall og gjerne litt flesk. Når jeg hadde satt maten på dørken, måtte jeg gå bort og sette meg på kista og vente til de hadde forsynt seg. Da kunne jeg gå bort og ta. Vi hadde folk fra Tønsbergkanten, og de var nokså strenge. På samme måte var det til middag. Hvis vi var i sjøen, var det åtte glass [klokken 12 på dagen], da slo de på klokka både akterut og forut. Så var det å bære mat igjen og sette meg til de andre var ferdig. Jeg måtte spise etterpå. Når de andre hadde spist, måtte jeg gjøre det ryddig og reint til klokka ett. Det var middagshvila jeg fikk. Halv fire var det kaffi, det var ingen ting å spise til. Klokka sju var det rester fra middagen. Knallen var god, men det var forferdelig hard. Vi måtte bløte den i kaffien. Vi hadde ikke råd til å ha smør på den, det var bare å bløte den."

Som yngste mann havnet Sørensen nederst på rangstigen og ble narret mange ganger av de eldre sjømennene. Han kunne bli bedt om å gå akterut til skipperen for å be om brødnebben, et konstruert nonsensord, og hvis han ikke gikk, fikk han en ørefik. Sørensen forteller om urettferdigheten uten å dømme eller klage. I et uvær ble han narret og sendt for å ta roret: «Da jeg fikk den ordren at jeg skulle ta roret, var jeg sulten. Så fløy jeg forut og fylte lommene mine med knall, så jeg skulle ha noe å bite i.» Det var ikke meningen at han som kokk skulle være på dekket med de andre i kraftig storm, og på vei akterut ble han kastet over bord. Skipperen kom farende og hadde ikke forventet seg å se ham igjen, men han krabbet seg om bord og tok seg bevisst frem til roret.

Brød i krise og som nødproviant

G. Selmer Lindeberg fortalte at det tyske skipet ba om hjelp i form av brød da de møtte ham i 1907. De kunne bedt om assistanse eller mat og fornødenheter generelt, men ifølge Lindeberg flagget de etter brød. Lindeberg bønnhørte dem og poengterte at det var hardt norsk brød de fikk, og mel så de fikk mulighet å bake brød selv eller koke grøt. Det var også andre sjøfolk som fortalte om brød som livredderen.

En av de dramatiske hendelsene skjedde to uker før jul i 1907 da den 18 år gamle Ludvig Larsen fra Porsgrunn seilte utenfor Cape Sable ved Nova Scotia. De gikk inn i en storm, og skipet tok inn mye vann. Pumpene holdt ikke jevnt, og etter hvert var de nødt til å gå i livbåten. Søkkvåte kjempet de ti mennene i besetningen mot stormen i hagl og snø, og de ble fast på livbåten i flere dager med lite proviant og dårlig vann:

"Skipperen hadde tatt ei bukse og fylt begge beina med epler. Vi kom fra Canada og hadde mye epler om bord. Vi hadde og en liten kuffert med beskøyter i. Det var all maten vi hadde, utenom en kagge med vann. Men vannet smakte parafin, så vi heiv den kaggen. Vi fikk en kjeks om natta klokka tolv og en om dagen. Men vi hadde nå eplene, så lenge de varte. [...] Tredje dagen satt vi og spiste den siste beskøyten. Jeg satt og vakta på skipperen. Når han beit i beskøyten, så dryste det ned noen småbiter, de var ikke store, men jeg vakta dem med det samme de datt ned i båten og tok dem opp. Han brydde seg ikke om meg, han."

Redningen kom da en dampbåt gikk rett mot dem i uværet. De ble først ikke sett, og dampbåten var nær ved å kjøre over dem. Skipperen måtte bruke revolveren for å få oppmerksomhet, men den fortsatte en god stund før de så dem. Dampbåten snudde etter hvert for å hjelpe dem i sikkerhet og med mat og pleie.

 "Vi fikk bad og tørre klær. De dekka bordet, og så spiste vi en halvtime, så pusta vi, og så spiste vi igjen en halvtime. Så kom vi i hver vår køy. Jeg var kommet i fyrbøterlugaren. Andre dagen klokka sju om morran, våkna jeg av at en svart og fæl mann stod i lugaren med en kaffikjel i hande, et brød under armen og en bakke med lapskaus. Han stod og flira og lo: «Hei nordmann, nå må du komme opp og få noe mere mat», ropte han. Jeg hadde aldri vært om bord i en steambåt, og hørte donk donk fra maskinen. [...Mannen] bare lo og sa, «husker du ikke at vi berga dere?» Jeg var så elendig at jeg måtte få hjelp til å spise."

Larsen ble satt i land på Halifax i Canada og ble lagt inn på sykehus etter hendelsen, og han var syk lenge etter. Skipperen hadde hatt fatning nok til å redde en mengde epler før han gikk i livbåten, og reddet sannsynligvis livet på dem, siden vannet de hadde fått med seg var dårlig. Kofferten med beskøytene på livbåten var den eneste nødprovianten og varte bare tre dager til tross for rasjonering.

Sammenfattning

Brød var en sentral del av skipskosten i tiden rundt sekelskiftet 1900 og var et vanlig tema i sjøfolks fortellinger om både hverdagsliv og nød. Tørket brød gikk under kallenavnene «knall» og «beskøyter» og spistes oppbløtt i kaffe, vann eller mer sjelden smør. På lengre reiser gikk det ofte mark i brødet, og seilskutene risikerte å bli sittende fast i vindstille vær, uten andre fornødenheter enn bedervet brød til mannskapet. Ute ved kysten var det ferskt brød å kjøpe, og på slutten av 1800-tallet ble det vanligere med profesjonelle kokker på større skuter, og disse kunne bake brød. Sjøfolkene husket generellt det norske brødet som godt.

Kosten var en del av sjøfolks hyre og kokken, stuerten eller skipperen hadde makt over maten. Tørket brød var normalt ikke ransjonert, og sjømennene kunne fylte lommene for å ha «noe å bite i» under vaktene, men i nødsituasjoner ble brødet rasjonert som nødproviant. På slutten av 1800-tallet ble kjeksproduksjon industrialisert i Norden, og da kjeks erstattet brød, syntes sjøfolkene at den var tørr og mindre velsmakende enn brødet. Sjøfolks fortellinger viser at brødet hadde meget stor betydning for livet til sjøs i tiden rundt sekelskiftet 1900.